Den siste fredagen i hver måned arrangerer England Brooks Ellingsen Girls' Night Out. Denne gangen ble Sven spurt av England om han kunne spille gitar for en syngedame ved navn Sonja Akermo. Sven takket ja til dette, og fikk også med seg Roy på bass. Derfor dro jeg, Linn, Roy og Sven på Tapasta, og det ble en fin kveld med masse underholdning.



Syngedamen Sonja Akermo

Sven og Roy synger "Is It Better"

England Brooks Ellingsen

Damer som var nominert til make-over fra Body Shop

Bodøs Glasshus-Shirley, som i løpet av kvelden fikk en make-over.

I kveld var det duket for Grand Prix-fest hos Roy & Linn. Her ser du Roy holde stemmeskjemaet som han selv hadde laget for anledningen.
En kjempehyggelig kveld! Norge vant desverre ikke denne gang, men kom på en sterk 5. plass.

Jess! Der var det gjort! Ikke nok med at United tok seriegullet så snappet de også Champions League-gullet rett foran Chelsea!
Det var en heidundranes finale, med god angrepsfotball, gule kort, og til og med et rødt.
Ronaldo åpnet først med en scoring med hodet etter 26 min. Chelsea flakset til seg et mål i slutten av første omgang.
United var best i første omgang og kunne punktert finalen, hadde de bare satt sjansene sine.

Dermed stod det 1-1 når 2. omgang var i gang.
Chelsea åpnet friskt og kom til sjanser. Denne omgangen var uten tvil Chelsea sin.
Siden det ikke kom flere mål, måtte det gå til ekstraomganger.
Begge lag var like gode her. Mye fram og tilbake. Ingen flere mål kom, og det var duket for straffekonk.

Kort fortalt vant United 7-6 på straffe. Ronaldo bommet på sin, men Terry og Anelka gjorde det samme, og dermed kunne de rødkledde heve pokalen atter en gang.

Mens Lise hadde besøk av gruppa si, tok jeg meg turen til Marcus for å ha en liten innføring i bruk av digital speilrefleks. Vi tok turen rundt i byen for å lete fine plasser hvor vi kunne knipse uhemmet og uforstyrret. Vår ferd endte på Bodin Gård, med måser, ender og hester. Under finner du noen utvalgte bilder fra turen.

Humlen

Mor og sønn, eller kanskje far og datter. Hvem vet!

Rennende vann

Måsen tar seg en pust i bakken.

Herr due.

Måsen til venstre ser ut til å mangle en fot.

Måse på steinen

Her kan vi tydelig se at han skriker: "Stopp det jævla maset!"

Vi runder av med et bilde av Marcus

For en del år siden var Costa-Gavras en foregangsfigur for den politiske filmen på Hollywood-manér. Den greske filmskaperen mente man måtte formidle virkelighetsproblematikk på en forførende og tilgjengelig form for å kunne nå ut til og kommunisere med det store publikum. I sin ble han kritisert fra flere hold, men kaster man et blikk på eksempelvis Missing (1983) med dagens øyne, er den både en nyansert og sterk film – fungerende både som underholdning og magespark.

Edward Zwick forsøker å tilnærme seg en slik stil i Blood Diamond. Han tar utgangspunkt i en opprivende konflikt fra gårsdagens Afrika, om såkalte "bloddiamanter", og setter den i Hollywood-filmens ramme. Dessverre føles det ganske feilslått; Blood Diamond sliter med å engasjere nok, selv i eventyrets form. Den er forsøksvis medrivende og gripende, men klarer ikke å treffe meg i mellomgulvet. Det skorter på intensitet og kraft, og estetikeren Zwick roter med filmspråket; hvorfor skal vi til stadighet mettes med storslåtte landskapsbilder når historien foregår på et menneskelig bakkeplan? Skildringen slår meg som uheldig romantisk og lite treffende. En fryktelig landsbymassakre i begynnelsen av filmen er unektelig effektfull, men etter dette slippes luften sakte, men sikkert ut av den betente ballongen.

I sentrum av filmen står to konflikter; en engasjerende – om hovedkarakterene Danny (Leonardo Di Caprio) og Solomons (Djimon Hounsou) kamp for å finne igjen en stor diamant (deres billett vekk fra kontinentet) og sistnevntes familie – og en kjedelig; en påtvunget kjærlighetshistorie uten blod eller puls. Jeg synes Zwick er klumsete i sammenbindingen, og kjærlighetsdigresjonene tar livet av den viktige fortellingens potens. Ettersom manuset er uinteressant får heller ikke karakterene nok kjøtt og flesk på beina til at skuespillerne kan puste liv i rollene fullt ut. Samtlige leverer godt – som vanlig er Hounsou elektrisk og truende – men jeg savner noen virkelig gode enkeltscener. Filmen mangler noe uforglemmelig og særpreget.

Til filmens emosjonelle fordel har James Newton-Howard komponert et dundrende, stemningsfullt musikkspor, men i ettertanken hadde det passet bedre til Løvenes Konge. Stereotypien av Afrika som en postkortvakker, flamingospekket savanne med lyden av sjarmerende barnekor forblir, og forpurrer filmens dystre budskap. I The Constant Gardener var mesterfotograf César Charlones kamera søkende, anspent og skittent – vakkert også, men på riktig måte.

Intensjonene er gode og jeg respekterer Zwick som regissør (jeg formelig elsket hans forrige film, The Last Samurai), men med Blood Diamond blotter han sin manglende evne til å formidle noe viktig. Samurai-filmen var også en kombinasjon av historietime og eventyr, men alt lyktes bedre fordi den til syvende og sist var en trivialitet – men av den berusende, dynamiske og velfortalte sorten!

Når Zwick ikke kan arbeide med virkelighetsflukt, men konfrontasjon, mister han kontrollen og hengir seg til klisjésmittede bilder som nesten blir provoserende enkle i forhold til hva de representerer. Likevel vil mange gå og se denne filmen; den har unektelig bred appell med sin publikumsvennlige form, og vil derfor få frem sitt overordnede poeng. Det hindrer filmen fra å bli verdiløs, og av den grunn faller kanskje deler av kritikken; som en samtidig Costa-Gavras vil Zwick kommunisere med et bredt publikum. Forskjellen blir at den gamle mesteren håndterer denne typen film på en langt mer elegant og fengende måte; der Missing gnager i dagevis, er Blood Diamond rett og slett forglemmelig.

Filmen er underholdende, og verdt en kinobillett, men om kort tid vil den altså være glemt. Og da vil behovet for en ny, mer reflektert og intelligent film melde seg.

En litt forsinket anmeldelse av American Gangster, men her kommer den hvertfall.

Har aldri vært så stor fan av gangsterfilmer, men tenkte å la denne få en sjanse.
Denne ble jeg positivt overrasket av.

Noen filmer har liksom lykkes fra dagen hvor grøntsignalet gies, har man de riktige skuespillerne, den riktige regissøren og et interessant manus begynner preiket på bygda å gå; det må liksom bare gå bra. American Gangster har så absolutt vært en av disse, det er lenge siden en film har blitt hyllet så mye før den så mye som har hatt sin første visning. Når den endelig fikk sin premiere ble det ikke lenger hvisket stille i gangene om suksess; det ble regelrett ropt bikkjehøyt! Dette var virkelig en godbit! Både seriøse og useriøse anmeldere var enig, dette var en film man bare lente seg tilbake og nøyt til det fulle. For det skaper liksom ikke forventinger mener jeg!

Vietnam krigen raser som verst og vi skriver 70 tallet, stedet er New York og personene i sentrum er den dedikerte politimannen Richie Roberts og heroinkongen Frank Lucas. Robert kom på sporet av en ny type Heroin kalt Blue Magic når partneren hans avgikk ved hjelp av en overdose Blue Magic. Noe tidligere fant de to nesten 1 million dollar i en bil, narkopenger de bare kunne ha tatt, men Roberts integritet resulterte i at de to leverte inn pengene, og ble uglesett av resten av politikorpset som stort sett besto av korrupte politimenn.
Samtidig er heroin markedet i USA på vei til å forandre seg, det gamle systemet bestående av produsenter, leverandører, mellomledd og italienske mafiabosser sto for fall, alt takket være en tidligere sjåfør ved navn Frank Lucas. Etter å ha vokst opp i dårlige kårene på landsbygda begynte mannen som sjåfør for den lokale heltengangsteren Bumpy og under disse 15 årene opparbeidet Lucas seg en enorm kunnskap om hvordan miljøet fungerte. Når Bumpy gikk bort trådde Lucas frem, fullstendig uten utdannelse men med ved hjelp av kunnskapen sin tok han raskt over heroin markedet ved hjelp av sine gode kontakter og sin teft for gode forretninger. Produktet var dobbelt så bra som alle andres og halvparten så dyrt. Suksessen var et faktum. Lucas ble mer og mer mektig, de andre heroin kongene gikk under, en etter en forsvant de fra markedet og Lucas kunne nyte av sin egen suksess etter hvert som antallet heroinvrak økte i et alarmerende tempo.
Men når Roberts fikk snusen i dette produktet begynte en desperat kamp for å sette Lucas bak lås og slå, underveis skulle de begge få lære seg en lekse av den harde sorten; ærlighet og suget etter penger er to sider av samme sak; ingenting kan lykkes hundre prosent, forskjellen er hvor mye man er villig til å ofre for sin overbevisning.

Det å skrive et handlingsreferat fra en film innebærer som oftest å ikke avsløre for mye, og slettes ikke gi noen hint om hva som skjer til slutt. I tilfellet American Gangster ble jeg stilt ovenfor et aldri så lite dilemma, historien er ikke bare basert på en sann historie, men de to personene Richie Roberst og Frank Lucas var faktisk med som konsulenter under innspillingen for å få det her mest mulig sannferdig. Selv har jeg så vidt hørt historien ved ett par tidligere anledninger og siden fasinasjonen for mafiaen og deres strukturelle forretningssans alltid har vært sterkt, så måtte jeg bare få sett American Gangster. Denne historien er ikke bare spennende, selv om vi vet hva som skjedde, men den er også lettere unik. Mafia og Heroin, to sterke ord som vitner om kriminalitet, sinnssvake summer med cash og store antall ødelagte liv. To ord som går hånd i hånd. En gylden regel; italiensk mafia hadde enevelde på heroinimporten. Så skjedde det utenkelig, en svart mann, en sjåfør for en middels leder i Harlem slo seg frem, ble USA's rådende heroinkonge samtidig som han i noen år unngikk politiets søkelys, de visste rett og slett ikke at han eksisterte, alt av fokus var på den italienske mafiaen, og det er nettopp denne historien den tre ganger oscarnominerte regissøren Ridley Scott (Alien, Blade Runner, Thelma and Louise, Gladiator, Black Hawk Down, Mathstick Men) har tatt tak i. Og i stedet for å la katta lide inne i sekken er det vel like greit å sleppe kreket laust med en gang; American Gangster er filmen som lever opp til all den gode omtalen den har fått, den fortjener hvert bidje ord som har blitt skrevet om den (minus en og annen bygdestut med dårlig filmsmak som har dissa den, finnes de forresten?). Om noen år vil denne filmen garantert bli nevnt i samme setning som de klassiske gangsterfilmene Serpico, The Untochables, Goodfellas og Scarface.

Hvor man skal starte når det kommer til skuespillerne vet jeg ikke, for alle som en serverer oss noen fantastiske prestasjoner, det handler aldri om å overspille eller gjøre karakterene direkte minneverdige, derimot handler det om troverdighet og naturlighet. Man tror på det som skjer på skjermen, man tror på at disse karakterene faktisk ervar virkelige, hva mer kan man ønske seg ? Fokuset i filmen ligger selvfølgelig på de to hovedpersonene som spiller en farlig katt og mus lek hvor det risikeres mer enn hva de fleste av oss kan fatte og begripe. På den ene siden står den dedikerte politimannen Richie Roberts om ofrer alt, inkludert sine egen familie, for å gjøre jobben sin så godt han overhodet kan. Crowe har bevist sin rett til å skrytes opp i skyene tidligere, denne gangen er det kanskje enda bedre, som med de andre handler det om troverdighet, mannen prøver å ikke å stjele noe show eller høste heder og ære, han fremstiller Roberts som både en hverdagslig helt som tror på sine prinsipper og loven samtidig som vi som publikum gremmes over hvor mye han ofrer for dette!

I en slik film blir det kanskje litt feil å direkte sammenligne skuespillerne siden de alle gjør så gode roller, men på en annen side er det umulig å unngå det. Denzel Washington! Det er mange mange år siden jeg merket meg navnet hans. Han har riktignok spilt i mye rart, men samtidig har han røsket med seg to Oscar priser og 44 andre priser! Vi snakker klasse! Vi snakker om en skuespiller av rang! Vi snakker om en skuespiller som har seilt frem som en av vår tids desidert dyktigste skuespillere, en påstand han beviser til gangs i American Gangster som Frank Lucas. Du må nesten bare se det for å tru det, som publikum får man et innblikk i personen Fran Lucas som fyller en med både medlidenhet, beundring og forståelse. Dette ER Washington sin film, han eier enhver scene, Crowe er dyktig, det er de andre også, men ingen klarer å tukte Washington denne gangen! Vell levert!!

Etter siste serierunde hadde United og Chelsea like mange poeng, og dermed ble avslutningen på Premiere League
utrolig spennende. United måtte spille borte mot Wigan, mens Chelsea fikk Bolton på besøk.

For å sikre seg gullet, trengte United bare å vinne denne kampen, noe de også gjorde.
2-0 vant de, mens Chelsea klarte å rote vekk en 1-0 ledelse, og endte opp med 1-1.
Det nytter ikke å BARE vinne kamper med 1-0 Chelsea!!!

Nå gjenstår bare finalen i Champions League den 21. mai hvor United møter Chelsea!
Det blir nok et fyrverkeri av en kamp!

Glory glory Manchester United!

1. Man United 38 27 6 5 80 22 58 87
2. Chelsea 38 25 10 3 65 26 39 85
3. Arsenal 38 24 11 3 74 31 43 83
4. Liverpool 38 21 13 4 67 28 39 76

Foto: ab24.no

Glimt har en elendig bortestatistikk før dagens møte med Strømsgodset. De har ikke vunnet på bortebane i Tippeligaen på 3 år. I dag brøt de den da de slo Strømsgodset 2-1 på Marienlyst.
De gulkledde åpnet førsteomgang friskt og spilte seg til mange gode sjanser. Trond og Runar gjorde en god jobb framover, mens Mounir Hamoud jobbet som en helt i forsvaret.
I det 38. min. fikk vi lønn som fortjent da Trond Olsen slo inn på kanten og Jan Derek Sørensen puttet på til 1-0 etter en veldig god kontring. Runar Berg la en genial pasning ut til Trond! Det stod 1-0 til Glimt etter første omgang.
2. omgang styrte Strømsgodset mer, da Glimt la seg bakpå. Til slutt fikk Strømsgodset en straffe da det ble dømt hands inne i feltet. Situasjon er diskutabel.
Uansett, 1-1 stod det, og det så lenge ut til at resultatet skulle holde seg. Strømsgodset jaget et seiersmål, men Glimt forsvarte seg, og fikk til slutt en kontring 4 minutter på overtid.
Et innlegg fra kanten fra Willis Forko ble godt tatt i mot av Birkir Bjarnason som headet ballen i mål til stor jubel for de tilreisende Glimtsupporterne.
En fantastisk avslutning på kampen!

Gratulerer igjen Bodø/Glimt.

Glimt har nå 10 poeng på 6 kamper, og er for øyeblikket forbi Tromsø på tabellen!

1. Fredrikstad 6 4 1 1 3 13
2. Stabæk 5 3 2 0 7 11
3. Lyn 6 3 1 2 5 10
4. Vålerenga 6 3 1 2 2 10
5. Bodø/Glimt 6 3 1 2 0 10
6. Tromsø 6 2 3 1 2 9

Vi trengte å komme oss litt bort fra byens tjas og mas, og dro derfor til hytta på Saltfjellet.
Siden det var langhelg passet det helt ypperlig.
Vi tok med ski, siden det enda var litt snø på fjellet. Dette skulle vise seg å være litt problematisk.
Våren var også kommet dit, men noen snøflekker var der ennå. Solide var de ikke akkurat alle plasser. Dette fikk Lise erfare.
I fjor åpnet jeg elven, mens i år var det Lise sin tur til å ta seg et bad, men å vente til vi kom til elven klarte hun ikke. Hun sklei elegant ned i et sørpehull.
Der ble skien sittende fast og Lise trengte litt drahjelp. Jeg fant fram rustningen og den hvite hesten og red til unnsetning. Jeg dro henne opp og berget skien som hadde forsvunnet i vannet. Ok, dypt var det ikke akkurat, men drahjelp trengte hun.

Tiden på hytta gikk til Scrabble, mat, soving og kos.
Godt å dra litt bort, og godt å komme hjem igjen.

Om du ønsker å spille Scrabble på nett, kan du gjøre det her:

http://www.ordspill.no